"Ya No Estoy Aquí"

I «I’m No Longer Here» er Ulises (Juan Daniel Garcia Treviño) i Mexico en del av en subkultur som kalles Kolombia, hvor de dyrker musikksjangren Cumbia.

Ulises er leder av gruppen «Los Terkos» - grovt oversatt til «de stae», eller «de urokkelige». Gruppen er en av mange i Monterrey, som gir byens unge et samlingspunkt utenfor de voldelige bandene. I gruppen er kjærligheten til musikken og dansen viktig.

Ulises nyter stor respekt for sitt flotte utseende og dans, samtidig som han er venner med medlemmer av en av bandene i byen, og kan navigere mellom de to gruppene.

Dette står i skarp kontrast til hans nye liv i USA, hvor han hverken finner et sted å bo, en fast jobb eller tilhørighet blant andre latinos eller amerikanere. Filmen er Juan Daniel Garcia Treviños første rolle, og han bærer filmen på sine skuldre. Kameraet dveler ofte på ham og det er hans verden vi får et innblikk i. Den unge mexicanske skuespilleren gjør en fantastisk jobb med å subtilt formidle den innesluttede Ulises’ indre konflikt.

På samme måte som hans navnebror Ulysses/Odysseus, er reisen for filmens protagonist ikke å finne seg selv, men å finne tilbake. Han er gjennom hele filmen klar over hvem han er, og holder fast i sitt karakteristiske utseende, sin «merkelige» gatedialekt, og sin musikk, selv om dem rundt ham i USA er uforstående og gjør narr av ham for det.

Visuelt er filmen nydelig, og fotografen Damian Garcia bruker mange interessante vinkler og legger stor vekt på bruk av farger. Sånn sett er «I’m No Longer Here» nærmest en kunstnerisk indiefilm som burde ha blitt sett på kino.

Filmen bruker dansen og musikken heftig som virkemiddel, og noen av de flotteste scenene i filmen er der hvor kameraet hviler på en eller flere dansende, med rytmen av cumbia i bakgrunnen.

Allikevel faller «I’m No Longer Here» litt igjennom. Mange av passasjene blir langtrukne, og det mangler flere høydepunkt. Den fremstår også på mange måter som en ungdomsfilm, som eksplisitt søker å understreke Ulises’ indre konflikt. For eksempel når han er til en fest og klisjefylt spytter på et knust speil som reflekterer hans triste ansikt. Eller når Lin, en ung amerikansk jente, fatter interesse for ham, men de ikke har et felles språk, og musikken i stedet blir samlingspunktet. Denne måten å presentere kulturforskjellene fremstår unødvendig overdrevent, og kunne løses mer subtilt.